Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Rose på en kvist enten med eller uten torner.

Jeg heter Rose. Jeg er ikke vever, vakker og velduftende. Qvist er etternavnet mitt: Rose Qvist. Jeg har foreldre med humor. Ha! Mine to søstre heter Linn og Siv. Linn Qvist og Siv Qvist. Ingen av foreldrene mine er botaniker eller gartner, men noen kraftige skapninger av arten homo sapiens er dem begge. Så hvorfor sette slike navn på oss uskyldige småkryp, som helt sikkert ville arve de svære, formløse kroppene deres? Om opphavet vårt er ondskapsfullt, ja, det har vi spurt dem om mange ganger – naturligvis uten å få et skikkelig svar. Det er ikke morsomt å vralte rundt som et oppblåst nesehorn og hete Siv. Eller ha konstant fett hår, kviser, tre dobbelthaker og hete Rose. Eller å ha hes bassrøst og et trillrundt fjes og hete Linn.

– Navnet skjemmer ingen, mener mor og klapper sine tre, små grisunger på hodet. – Bare vent til valpefettet forsvinner, da blir dere like grasiøse og vakre som antiloper på flukt over savannen, sier mor og prøver å overbevise seg selv. Vi vet bedre. Vi er voksne nå og valpefettet har harsknet og stivnet for lengst. Alt håp er ute – vi er og blir formløse deigklumper med sprikende armer og bein og ei stor potetnese midt i det fregnete fjeset.

– Qvist er et staselig etternavn, sier far og peker på slektstreets mange greiner. En kraftig stamme som forgreiner seg utover i generasjon etter generasjon. Ytterst på ei grein er det en Qvist. Vår stamfar. Og vår stammor. Herr og fru Qvist fra Sõdertãlje. Det ble etter hvert mange småkvister av disse to stamkvistene. Far peker og forteller, og prøver å blåse slik i forfedrene. Slektstreet ligger sprikende og livløst på bordet foran oss. Rotløst. Vi kikker og leser navnene, fødsels- og dødsår. Men hvor er Rose, Linn og Siv Qvist?

– Bare vent, sier far og peker på sin egen kvist.

– Her skal det komme tre små kvister etter hvert, sier far, og bretter slektstreet pent sammen og legger det ned i en skuff.

Så står vi der, søstrene, og kikker på hverandre – vi småkvistene som ennå ikke er kommet på slektstreet. Men vi vet råd. Da far er vel ute av rommet, trekker vi ut skuffen, bretter ut slektstreet, finner fram en tusj og lager hvert vårt «selvportrett» under treet: Jeg tegner naturligvis ei rose, Siv et siv og Linn ei linn. Vi kikker fornøyd på de tre små tegningene av oss selv. Rose, Siv og Linn som står godt plantet i jorda og ikke henger på ei grein som én av mange kjedelige Qvister. Så legger vi slektstreet pent tilbake i skuffen, og vralter ut av rommet som tre velfødde gjess.

Årene gikk og vi søstrene flyttet ut av barndomshjemmet og inn i hver vår leilighet. En dag fikk vi en telefon fra far Qvist, som inviterte oss hjem til seg en kveld. Vi fikk en hjertelig velkomst. Bordet var dekket med mye god mat og drikke, og vi benket oss rundt og åt med liv og lyst. Mors mat smakte himmelsk. Så kremtet far Qvist, og ba oss rydde plass på bordet.

– Det er noe jeg gleder meg svært til å vise dere, sa han med en litt gråtkvalt stemme. Nysgjerrige som vi er ryddet vi bordet i en fei, og satte oss spente ned igjen. Så kom far med slektstreet. Han brettet det forsiktig ut og la det foran seg på bordet. Ut fra mor og far Qvist var det tegnet tre små kvister – hvor navnene og fødselsdatoene til søstrene Rose, Siv og Linn var skrevet med vakker skjønnskrift. Under treet var det ikke lenger noen tegning av ei rose, et siv eller ei linn.

Livet er rart. Jeg trodde aldri jeg ville møte kjærligheten slik som jeg ser ut, selv om min mor trøstet meg med at «kjærligheten faller såvel på en lort som på ei lilje». Hun fikk rett: en dag falt kjærligheten også ned på meg. Gartner Gran var en vever, vakker og velduftende kar, og det var kjærlighet ved første blikk. I dag lever vi lykkelig sammen i en kvistleilighet med utsikt over byens tak. Vi har to kjekke barn, en gutt og ei jente. Han heter Timotei og hun heter Linnea. Den ene er tykk og den andre er slank, og begge er de svært stolte av sin mor, som er blitt botaniker på sine gamle dager.

Publisert i Klassekampen.