Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Høsten bærer frukter.

Det bugner om høsten. Trær og busker bærer tungt sine frukter, kneiser nesten i bakken som er en høygravid kvinne og må noen ganger støttes av en stokk for å holde seg oppreist. Gavmildt drysser glasseplene ned i gresset, og ber om at fruktene blir plukket. Tennene kan settes i det saftige fruktkjøttet og nytes «in natura», eller omskapes til syltetøy og fruktgrøt. Det bobler av C-vitaminer i kjeler og saftkoker, og hyllene i kjelleren blir fylt: på rekke og rad står de som tinnsoldater med etikker på magen: bringebær-, rips-, solbær-, stikkelsbær-, blåbær- og jordbærsyltetøy med riktig dato og årstall skrevet i sirlig tall og bokstaver. Og hvis vi kan servere kaffegjestene nystekte vafler, rømme og hjemmelaget syltetøy, ja, da sprekker vi nesten av stolthet og forspisning, for det smaker jo alldeles nydelig. Syltetøy laget av hjemmets folk med forkle på magen var i tidligere bærtider en selvfølgelighet, noe det dessverre ikke er i vår tid.

Sittegruppa under epletreet må flyttes, da treet har startet sin høstkrig og lar greinene fra tid til annen slippe ned sine eplebomber, som treffer en i hodet både hardt og overraskende. Plommetreet har litt mindre ammunisjon, så under der sitter vi gjerne, da greinene og bladene gjør parasollen unødvendig når sola titter fram.

Jegeren børster støvet av kamuflasjebuksa og smører geværet, for nå vibrerer neseborene og jaktinstinktet er på topp. Fjellet kaller og lokker, og jegeren lar seg ikke be to ganger. Viddene blir befolket av grønnkledde med vaktsomt blikk og framskutt overkropp. Kaffekoppene, kanskje med en «doktor» oppi, blir mange og «historier fra virkeligheten» og andre røverfortellinger spriter opp den lange ventetida. Som fotturist på vei til Mårbu opplevde jeg en for meg morsom hendelse: Dristige, dumdristige vil vel noen si, uten røde toppluer, beveger vi oss med kraftige fjellstøvler inn i jegerenes rike. Vi hilste pent og spurte pent hvordan det gikk med jakta, men hver gang fikk vi det like nedslående svaret at ingen rein var felt. Vi trasket ubekymret videre over lav og mose. Så plutselig hørte vi noe som liknet på tordenskrall og vi følte at jorda dirret – rett foran nesa på oss kom en stor reinflokk i friskt firsprang. Et flott syn, og heldigvis for dem kunne vi bare trykke på avløseren av fotoapparatet. Vi vandret videre og fortsatte å spørre pent de grønnkledde vi traff på vår vei om det hadde blitt noen blinkskudd, men hver gang ristet de like innbitt på hodet.

Noen blir på fjellet, andre drar ned. Fra seteren kommer solbrente budeier og velfødde sauer og kyr. Ull blir klippet og kjøttet havner i middagsgrytene. Bonden skjærer kålen, helpepper drysses i og vips så ligger det fårikål på tallerken. En middagsrett som de fleste nordmenn får vann i munnen av. Trær hogges og ved stables. Grisebingen og potetbingen fylles, og i skogen fylles spann med blå- og røde bær og kurver med gul, grå og hvit sopp. Det gamle sankerinstinktet er i full aktivitet hos enkelte tobeinte, mens andre satser på matvarebutikkenes lagerkapasitet utover i den kalde årstida.

Og hva med sommerens glade hare, som hadde hus under hver busk, har han blitt litt klokere i år, mon tro?

Publisert i Klassekampen.