Tekst: Birgitte Simensen Berg
Sin yrkeshverdag har kvalitetsleder Ingjerd Kopperud i Næringsmiddeltilsynet i Drammensregionen.
– Vi er en fagavdeling innen Helse- og sosialsektoren og administrativt tilknyttet Drammen kommune, men leverer likeverdige tjenester til Røyken, Lier, Hurum, Nedre Eiker og Drammen, forteller Ingjerd, og viser fram laboratoriet, hvor det blir foretatt kjemiske og bakterologiske analyser av næringsmidler og vann. Tilsynsavdelingen fører tilsyn med alle som lager og frambyr mat, i tillegg til at det avholdes internkontroll- og hygienekurs. Ingjerd har også hovedansvaret for etatens eget kvalitetssikringssystem, og har de siste tre årene arbeidet i nært samarbeid med laboratoriet for å oppnå en såkalt ISO-godkjenning. Det har etaten nå klart.
– Når akkrediteringsbeviset kommer blir det årets begivenhet og da planlegger vi en fest til ISO-EN 45001’s ære, sier Ingjerd Kopperud. Om Ingjerd føler seg om en havneslusk skal være usagt, men hun er stadig å treffe på Drammen havn i vinterhalvåret. Drammen har Norges største importhavn når det gjelder sitrusfrukter og epler, og tilsynet av frukt og grønt er Ingjerds område. Bruken av plantevernmidler overvåkes ved å plukke ut ca. 1 kg med vilkårlige stikkprøver fra tre kasser fra samme dyrker. Disse blir videresendt til Plantefors for analyse, hvor de leter etter hele 130 forskjellige stoffer.
– Vi finner sjelden overskridelser, forteller Ingjerd, – og hvis det forekommer er det helst i eksotisk frukt og grønnsaker. Som en følge av EØS-avtalen ble Ingjerd engasjert av Statens Næringsmiddeltilsyn i ett års tid med å omforme direktiver til norske forskrifter, bl.a. forskrift om honning. Det var starten på Ingjerds søte fritidsinteresse.
Bienes spennende verden
– Å drive med bier er en kunst, mener Ingjerd Kopperud, og parkerer bilen foran fire bikuber som er plassert nede ved vannkanten på Ytterkollen. Hun begynner straks å lage røyk i en pumpe, før hun ikler seg skikkelig verneutstyr: Hvit jakke med et søtt bimerke på, hansker og bislør. Så skrider hun til verket: Åpner topplokket og røyklegger de små, bevingede skapningene.
– Røyken bedøver dem, sier hun og tar opp rammer med vokstavler og konstaterer fort at hun må gi vesene sukkervann, som en erstatning for all honningen hun selv har tatt i fra dem. En full kube trenger 17-18 kg med sukker, og jo kaldere det er, dess mer mat trenger de, akkurat som småfuglene. Det summer rundt Ingjerd Kopperud, men denne ganger unngår hun stikk.
– En gang hadde jeg rundt 30-40 stikk, og da følte jeg meg litt urven, kan Ingjerd fortelle. Bier er humørsyke, og blir sure og irritable i dårlig vær. Det er bare arbeidsbiene som stikker, og stikket er for dem dødbringende. Brodden blir sittende igjen i den, for dem, tykke menneskehuden, og broddløs flyr den kjønnsløse arbeidsbien rett i døden. Dronen, pappaer uten brodd, ofrer også livet sitt i et eneste støt, nemlig å befrukte dronninga. Dronninga blir befruktet en gang, og legger deretter egg resten av sitt liv – som kan vare opptil 5 år. Parringsøyeblikket er den eneste gangen dronninga er utendørs og da forlanger hun god sommervarme under akten, minimum 20 grader. Dronene er like store varmeelskere, mens arbeidsbiene drar på arbeid så lenge temperaturen er over 7 varmegrader. Arbeidet deres består blant annet i å samle nektar og pollen, et arbeid som er svært krevende og hvor minst 100 blomster blir besøkt på hver tur, så etter 3-4 uker pensjonerer de seg og dør. Vinterstid derimot kan de leve opptil 8-9 måneder.
Dansende bier
– I vepssamfunnet er det bare dronninga som overlever vintersesongen. Bier er mer intelligente enn veps, sier Ingjerd Kopperud og kan bl.a. vise til at de sekskantede vokscellene i bienes tavlebygg er konstruert med matematisk nøyaktighet. Ingjerd viser fram en oversikt over en arbeidsbies arbeidsoppgaver gjennom sitt korte og hektiske liv: egg, puppe, larve, rengjøringsbi, yngelpleier, byggebi, pollenpakker, honninghenter, vaktbi, ventilasjonsbi, vannhenter, speiderbi og samlerbi. Snakk om livserfaring! Dessuten kan biene fortelle de andre biene hvor de kan finne nektar ved forskjellige dansetrinn. Runddansen forteller at det er mat mindre enn 100 meter borte, 8-talls-dansen forteller at maten er lenger borte. Når bien løper rett oppover tavlen, forteller den at blomstene finnes i solas retning og nedover tavlen finnes blomstene borte fra sola. Løper bien på skrå, forteller den at blomstene finnes i en bestemt vinkel i forhold til sola. Kroppsspråket er tydeligvis veldig viktig i bienes verden. Biarten har ingen ting å si på honningens utseende og smak, men hvor de henter nektaren fra.
– Sommerhonning er lys og mild, mens lynghonning er mørk og litt sterkere. Dessuten fins det noe som heter lusehonning, da biene melker lus, forteller Ingjerd. De flittige biene produserer også bivoks, propolis, bigift og dronninggele. Selv om biene ikke har fått tildelt så lang levetid fra naturens side, har medlemmene i Drammen & Omegn birøkterlag en høy gjennomsnittsalder. – Vi trenger flere birøktere, forteller Ingjerd Kopperud, – for det blir produsert for lite norsk honning. Selv har hun nå vært birøkter i 4 sesonger, og det går bedre og bedre for hvert år.
Soppelsker
Ingjerd Kopperud er også sekretær i Eiker Soppforening.
– Sopp er naturlig nok en sesongbetont syssel, sier Ingjerd, – selv om noen entusiaster reiser jorda rundt for å sanke sopp. – Min soppinteresse retter seg mot mat. Jeg er glad i mat, driver med matauke og drar i hus både bær, fisk og sopp. Jeg er så heldig å bo i Norge, i Krokstadelva og har ei hytte ved Øyevannet, som er et paradis på jord. Det er så mye pen sopp, sier Ingjerd, – og sopp er morsomt. Riddermuserong er ekteparet Kopperuds favorittsopp. – Soppsanking gir mening med turen i skog og mark, man er på leit etter noe og kommer hjem med en fangst. Selv om sopp ikke er så veldig næringsrik, er den god på smak, og en av Ingjerds spesialiteter er en fiskerett i ildfast form med soppstuing over.
– Kjempegod selskapsmat, slår Ingjerd fast. Ellers bruker hun sopp til pizza, i sauser og omelett for å nevne noe. Ingjerds foreldre plukket også sopp, men etterhvert synes Ingjerd det ble for lite å kunne bare noen få soppslag. Hun begynte derfor på soppkurs og tok eksamen i Nyttevekstforeningen, og ble såkalt soppsakkyndig. En tittel man kan smykke seg med når man kan minst 130-140 forskjellige soppslag. – Det er forresten en lærdom som er fin å ha i jobben min er i Næringsmiddeltilsynet, sier Ingjerd Kopperud, kvinnen som er flink til å høste av det naturen kan gi.
Publisert i 1997.