Tekst: Birgitte Simensen Berg

I slutten av august deltok Frivillighetssentralen i Drammen med styre, sammensatt av representanter fra helse og sosial, undervisnings- og kultursektoren, på et nordisk seminar på Island. Seminaret – et nordisk kontaktforum for forskere og praktikere i frivillig sosialt arbeid – satte fokus på forholdet mellom forskning og praksis:

– Hvordan kan praktikere få glede av forskningen, og hvordan kan forskere oppfange forskningsbehov

– Hvilke forskningsbehov fins i det offentlige og hos de frivillige organisasjonene

– Forskningens rolle i den aktuelle politikkutvikling.

Frivillighetssentralen i Drammen på talestolen
Grete Haugberg, leder for Frivillighetssentralen i Drammen, holdt ett blant flere innlegg under tema: Hvilken betydning har evalueringsforskning for den frivillige sektor?

– Er det en offentlig kontroll eller blir kvaliteten bedre? Haugberg fortalte de rundt 120 frammøtte at forsøket med frivillighetssentraler startet i 1992. Fra starten av skulle sentralene være et 2-årig prøveprosjekt med fortløpende evaluering ved Institutt for Samfunnsforskning og kompetanseoppbygging ved Diakonhjemmets Høgskolesenter. Dette var faktorer som gav prosjektet seriøsitet. Derfor har evaluering har vært viktig fra begynnelsen av, mente Haugberg.

Men hvordan har Grete Haugberg selv oppfattet den fortløpende evalueringen? Hun har stor forståelse for at staten ønsker å vite hvordan forsøket utviklet seg, og hva de fikk igjen for innsatsen. Men samtidig følte hun det som en kontroll: av egne arbeidsmåter, om hun var dyktig nok, om resultatene var tilfredsstillende osv. Det viste seg at dokumentasjonen som hun utarbeidet til Institutt for Samfunnsforskning også kunne benyttes som informasjon om oppnådde resultater til eieren – Drammen kommune. Dette kunne kombineres slik at styret hele tiden var oppdatert på utviklingen.

Noe som var positivt, synes Haugberg. Rapporteringen til Institutt for Samfunnsforskning har bidratt til at kravene til resultater hele tiden har vært høyst reelle. Dette har blant annet ført til en viss konkurranse blant lederne av sentralene og en kopiering av tiltak. Dette har igjen ført til at sentralene har blitt mer like. På landsbasis kan kanskje dette være nyttig: utad blir det lettere for folk å forstå hva en frivillighetssentral er.

Etter Grete Haugbergs mening har evalueringsprosessen skapt økt forståelse blant lederne av sentralene for nytten av systematisk å kunne dokumentere oppnådde resultater. Det gir en oversikt over hvor man står med hensyn til drift og resultater.

Evaluering som går over lang tid bidrar til fellesskapsfølelse og holdningsendringer, noe som totalt sett kan føre til en kvalitativ heving av det frivillige arbeidet. Grete Haugbergs tanker om overvåking har forandret seg. Hun ser ikke lenger på evalueringsforskning for den frivillig sektor som offentlig kontroll, snarere som en utfordring – en impuls til videre utvikling.

Publisert i 1998.