Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Italia har form som en støvel, og på støvlens hæl finner du Puglia. I den sørøstligste delen av landet møtes Det joniske hav og Adriaterhavet, og jeg skal si du får fylt lungene og økt muskelstyrken når du sykler fem-seks mil i motvind, som blåser friskt inn fra havet. I Leuca, Italias sørøstligste punkt, kan man skimte Albanias fjell – det er bare åtte mil til balkankysten.
Matera til Alberobello (79 kilometer), Alberobello til Ostuni (58 kilometer), Lecce-Galliopoli (55 kilometer), Gallipoli – Santa Maria Di Leuca (53 kilometer), Santa Maria Di Leuca til Otranto (55 kilometer) og Otranto til Lecce (57 kilomter).
Havet slår og slår. Taktfast som hjerteslagene. Bølgeneslagene har styrke og tålmodighet, og langs kysten har de gravd ut grotter. Her ses inngangen til Den grønne grotte. Et spennende sted å svømme inn i og gjemme seg. Hvis du tør.
Matera, byen som ble grunnlagt av romerne på 200-tallet, i regionen Basilicata. Med sine huleboliger, kalt Sassi (steinene), og grottekirker er byen valgt til Europeisk kulturhovedstad i 2019, og står også på UNESCOs verdensarvliste. Byen er bygget i et fjellplatå av kalk, uthulet av underjordiske elver, med klipper, stup og grotter inni fjellet. Mange av husene er egentlig grotter, og gatene i enkelte deler av Sassi er noen ganger på taket til andre hus. Byen vokste opp på den ene sida av ravinen som elva Gravina hadde dannet. Det er en spesiell følelse å overnatte i ei av disse grottene. Beboerne har karvet boliger direkte inn i fjellsidene av myk og honningfarget tufastein. Siden byen har vært bebodd siden steinalderen, er dette én av verdens eldste byer. Her kan du vandre i trange og bratte smug, og gå trapper opp og ned. Og kanskje gå deg vill?
I 1943 gjorde Materani motstand mot den tyske okkupasjonen, som den første italienske byen som kjempet mot Tysklands Wehrmacht.
Sassi likner på antikkens Jerusalem, og derfor har det vært spilt inn mange filmer her. Blant annet The Gospel According to St. Matthew (1964) av Pier Paolo Pasolini, King David (1985) av Bruce Beresford, The Passion of the Christ (2004) av Mel Gibson, Mary (2006) av Abel Ferrara og The Nativity Story (2006) av Catherine Hardwicke.
Landskapet er ofte flatt, men oppover- og nedoverbakker bak mang en sving skaper variasjon. Flotte steingjerder markerer grensa og skjermer for vinden. Stein på stein: man kan lett la seg imponere over innsatsen som er lagt ned generasjoner tilbake i tid.
Vi nærmer oss Alberobello, og de karakteriske og berømte husene med takluer gjemmer seg bak steingjerdene. De såkalte «trulli-husene» med runde, koniske formede tak har satt byen på UNESCOs verdensarvliste. I byen Alberobello, som ligger på to åser som en gang var delt av et elveleie, ligger hundrevis av disse spesielle steinhusene tett i tett i bratte og trange gater. Dette blir også et helt spesielt overnattingssted.
Velkommen til nummer 19. Dobbelt dør må låses opp, og så kommer du inn i en liten gang med bad til venstre, kjøkkenkrok, liten stue og ett soverom. Hva mer kan man ønske deg? Litt mat på bordet og litt drikke i glasset! Ja takk til nydelig rødvin laget av primitivo-druen.
Vi sykler med blomsterenger på begge kanter så langt øye rekker. Valmuer, tistler, sikori for å nevne noen. I grøftekanten kan du hilse på fetteren til den norske løvetannen. Litt blekere gul i kronbladene, men lengre og kraftigere enn sin norske kusine.
Kaktusen stortrives både innenlands og med utsikt ut mot storhavet. Og på enkelte vokser det flotte gule og røde blomster.
Ostuni blir kalt den hvite by på grunn av hvite murer og byens typiske hvitmalte arkitektur, Den ligger på et lite høydedrag og skinner blendahvit i sola. Trappene og gatene er hellelagt med lysegul kalkstein. Slik kalkstein brukes gjerne i de pittoreske spisestedene med buede tak og inngangspartier. Regionen rundt Ostuni er bebodd siden steinalderen.
Valmuer lyser opp og svaier elegante i vinden og strekker seg mot sola. Her gror de like villig og i like stort antall som ugress. Utrolig vakkert skue.
Utsikt fra fyrtårnet over Santa Maria Di Leuca. Navnet fikk byen av greske sjømenn som kalte stedet for «leukos», som betyr hvit. Sagnet forteller at jomfru Maria reddet noen båter fra stormen, og derfor er navnet hennes knyttet til byen. Byen er i dag et populært feriested og et kjent fiskeområde.
Rundt fyrtårnet er det en flott plass og en gammel ruin, som har sett bedre dager. Fyrtårnet – tatt i bruk for første gang i 1866 – er fremdeles i bruk. Det er 47 meter høyt,og rager 102 meter over havet, og er det nest viktigste fyrtårnet i Italia.
Olivenlunder ligger på rekke og rad i Puglia, og hele 80 prosent av landets pasta og olivenolje produseres i dette området. I april er det tid for beskjæring, og motorsaga høres titt og ofte. Avsagde greiner ligger i store hauger mellom trerekkene. Flere av trærne er over 1000 år gamle, så da er kanskje godt med en stuss med jevne mellomrom. Mellom trærne vokser valmuene villig, og deler noen ganger vekstplassen med vinstokker og hveteåkre.
Kystlinja varierer mellom ville og stupbratte klipper og hvite, lange sandstrender eller lune badeviker. Vekstene klorer seg fast – også ytterst på den bratteste klippe. Sykkelturen går mellom Alimini-innsjøene og Middelhavets unike vegetasjon, og gjennom Le Cecine, en vill naturpark. Siste stopp er barokkbyen Lecce, som har fått tilnavnet «det sørlige Firenze». Her ses barokkarkitektur og mektige skulpturer fra 1700-tallet. Rester av den gamle bymuren omkranser fortsatt gamlebyen.
Et grønnblått vann som frister både til en svømmetur og en tur med båt. Eller bare til å sitte med føttene i vann å nyte tilværelsen og de varme solstrålene.
Pizza og pasta bør spises i Italia. Fisk og skalldyr er også av ypperste kvalitet. Og pasta har naturligvis tyggemotstand – kokt til den er fast, men ikke hard – al dente. Nahm! Nahm!
Kan man bedre ha det? Værgudene viser seg fra sin beste side, ei god bok, stillhet, bølgeskvulp og en hvil på benken. La sommeren komme!