Krisesenteret – ei trygg havn

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Telefonen ringer. Den mørke aprilnatta gjør at mitt bleke ansikt speiles i vinduet, som vender ut mot Hauges gate. Det er lensmann i Sande som ringer. Han forteller at en kvinne kommer til krisesenteret om én time. En beboer, som ennå ikke har gått til ro for natta, og jeg setter i gang kaffetrakteren og smører brødskiver.

Timen går og flere timer med den. Så ringer lensmann igjen og sier at kvinnen har ombestemt seg. Hun tør ikke komme, da mannen hennes har arbeidet på taket og vet hvordan han skal komme seg inn i huset. Natta blir veldig lang, og jeg kjenner på en viss frykt for at mannen plutselig vil stå i stua. Heldigvis kommer – selv om det virker som en evighet – morgenlyset uten at mannen dukker opp.

Jeg husker veldig godt min aller sist kveldsvakt ved Betzy krisesenter, noen få uker før jeg fødte mitt andre barn 1. mai 1982. Sammen med søster, mor og tante var jeg ei av mange frivillige kvinner som arbeidet ved krisesenteret.

Betzy krisesenter flyttet i 1980 inn i gartner Lagerqvist gamle murhus i Hauges gate etter en stor dugnadsinnsats med hammer og malerkost av initiativtakere og andre frivillige, som brettet opp ermene med stor entusiasme.

Krisesenteret i Drammen ble etablert i 24. januar 1980 etter initiativ fra Helga Hansen (1922–2015) i Arbeiderpartiets kvinneutvalg. Hansen fikk flere kvinneorganisasjoner med seg, og i løpet av cirka et halvt år var krisesenteret en realitet. Formålet var å tilby et trygt og midlertidig sted å komme til for kvinner og barn som var utsatt for familievold. Senteret la vekt på at det ikke skulle drives familieterapi eller annen behandling, og bemanningen besto av 160 frivillige kvinner.

Dyneløfting og realitetsorientering

– På 1970-tallet, som journalist i Fremtiden, lettet jeg på en flik av dyna, sier Hanne Grotjord.

Nyhetssakene satte søkelyset på:
1) Barneprostitusjon
2) Vold mot kvinner

Det var flere konkrete saker, hvor kvinner ble slått og mishandlet. Politiet i Drammen anbefalte mishandlede kvinner ikke å anmelde hendelser. I mange tilfeller ble kvinnene møtt med påstanden om at de selv var skyld i mishandlingen. Avisartiklene førte til reaksjoner, hvor blant annet ledende politikere i Drammen ga uttrykk for at de fant det usmakelig å få disse samfunnsproblemene servert til morgenkaffen.

Hanne Grotjord understreker at hun ikke hadde noen rolle i den politiske prosessen. Det var Helga Hansen med sin politiske tyngde, ei dame som snakket med store bokstaver og som var selveste kvinnebevegelsen, som dro i gang arbeidet med å etablere krisesenteret.

– Jeg hadde kontakt med Helga, i tillegg til Gunhild Ramm Reistad, Johanne Flingtorp, politiker Aase Moløkken og sosionom Torild Bye, som gjorde at jeg hadde en solid kunnskapsplattform i mitt journalistiske arbeid vedrørende temaene barneprostitusjon og kvinnevold. Jeg møtte personer som bekreftet det jeg fant. Dette ble også et møte med den borgerlige delen av Drammen, og en politisjef som så på dette som en ubehagelighet, sier Grotjord og legger til:

– Vi i Fremtiden ønsket å avdekke samfunnsproblemet, den usynlige volden som ingen ville snakke om, og at dette igjen skulle føre fram til en politisk debatt. I den politiske prosessen deltok blant annet Erik Dalheim, Lise Christoffersen, Åse Klundelien og Kirsti Kolle Grøndahl. Som journalist fikk jeg signaler fra de misbrukte kvinnene: en følelse av at jeg ikke ville misbruke deres tillit i arbeidet med å avdekke samfunnets skyggeside. Vi fikk et tillitsforhold, og jeg følte også at kvinnene selv ville at deres livssituasjon skulle avdekkes. Ting skulle komme opp til overflaten. Søkelyset ble satt på prostitusjon, vold og maktmisbruk i flere avisartikler i Fremtiden.

Solid lenke av sterke kvinner

Som brukerne av Betzy krisesenter var initiativtakerne og de frivillige vaktene i alle aldre, fra forskjellig samfunnslag og med forskjellig yrkeserfaring.

– Jeg minnes en stor entusiasme blant mange kvinner i slutten av 70-årene, ei tid hvor man ikke hadde innsett eller ville innse at det eksisterte kvinnemishandling. I første rekke sto Johanne Flingtorp, Fride Michaelsen, Mona Skarpnes, Turid Wickstrand Iversen, Wenche Røine, Hilde Lieberg med flere, forteller tidligere Drammens Tidende-journalist og politiker Gunhild Ramm Reistad, som selv var ei av krisesenterets foregangskvinner.

– Krisesenteret fikk navnet Betzy, fordi Betzy Kjelsberg (1866–1950) var så dyktig til å få alle Drammens kvinner til å samarbeide i de utallige foreningene (blant annet Drammen Kvinnesaksforening) hun stiftet. Navnet Betzy var et uttrykk for at krisesentret ble til som et resultat av samarbeid, både politisk og organisasjonsmessig. De fem i den opprinnelige komiteen, var med fordi de representerte ulike organisasjoner, fra Demokratisk Kvinnelag, Arbeiderpartiet og høyrekvinnene, understreker Reistad.

– Det følelsesmessige engasjementet gjorde nok mest inntrykk, samt samholdet og samarbeidet hos oss som etablerte krisesenteret. Og møtene med brukerne, som kom fra alle samfunnslag, gjorde inntrykk. Vi fikk et nært forhold til mange av brukerne. Det ble skapt vennskap som varte lenge etter avsluttet opphold ved Betzy. Flingtorp ble som en mor for mange av brukerne og gjorde en fantastisk jobb. Og Helga Hansen sto som en pæle gjennom alle år og alle debatter om senteret, minnes Reistad, og legger til:

– Av Buskerud fylke fikk senteret låne murhuset i Hauges gate i 10 år. Det var vanskelig å få økonomisk driftsstøtte, så vi arrangerte basarer, lotterier med mer for å få inn inntekter. Initiativtakerne innhentet støtte fra diverse organisasjoner, hvor mange av medlemmene senere ble vakter på senteret. Alle Drammens politiske og sosiale kvinneorganisasjoner sto bak tiltaket.

Gunhild Ramm Reistad understreker at på den tida krisesenteret ble opprettet, var det vanskelig for kvinner å klare seg alene, og det var ikke lett å bryte ut av ekteskapet, spesielt hvis man hadde barn.

– Politiet leverte gjerne kvinner på senteret. Også psykiatriske pasienter, som vi prøvde å få videre i systemet. Noen av vaktene tok til og med brukere med seg hjem. Vaktenes rolle var å lytte til brukerne, få dem til å skjønne at å bli mishandlet, enten psykisk eller fysisk, ikke skal tolereres. Konedrapet utenfor krisesenteret i 2006, gjorde at det ble mye mer forsiktighet og innstramninger ved krisesenteret, sier Gunhild Ramm Reistad.

For foregangskvinnene ved Betzy krisesenter var det nypløyd mark for de fleste, så veien ble til etter hvert som både kunnskap og erfaring økte. Mye har skjedd siden, blant annet overtok Drammen kommune ansvaret for senteret. Støtte kom også fra Nedre og Øvre Eiker, Lier, Hurum, Modum og Kongsberg.

Tabubelagt samfunnsproblem avdekkes

Ei av foregangskvinnene, tidligere ordfører Turid Wickstrand Iversen, som representerte både høyrekvinnene og seg selv i etableringen av Betzy krisesenter, framhever kvinners omsorgsgen og nettverksbygging.

Tidligere ordfører i Drammen, Turid Wickstrand Iversen, representerte høyrekvinnene og satt selv i formannskapet, da Helga Hansen – med stort engasjement – innkalte til et møte om å etablere krisesenter. I Oslo var det krisesenter, men Iversen tror Drammen var en god nummer to.

– I 1979 var Einar Hafland ordfører og jeg varaordfører. På møtet ble det satt ned en komité med fem personer. Vi søkte kommunen om penger, men det var ikke noe på budsjettet. Hver av oss kausjonerte med 10 000,- kroner for et banklån. Deretter ble det bevilget penger fra kommunen, minnes Iversen, og legger til at etableringen av krisesenteret var en fin måte å få forståelse for et tabubelagt samfunnsproblem.

Iversen var imponert over den store dugnadsinnsatsen, da murhuset i Hauges gate måtte pusses opp. Det var mye arbeid utført av veldig hyggelige damer – og menn – som gjorde en kjempeinnsats.

– Kvinner er flinke til å lage nettverk og hjelpe hverandre, omsorgsgenet kommer tydelig fram ved behov. Senteret ble fort overfylt, da det var mange som trengte hjelp. Det var mange skjebner, og flere forklarte at sine gule og blå merker kom av at de hadde falt fra gardintrappa. Så det var en banebrytende og viktig jobb som ble gjort i regi av krisesenteret. Etter hvert overtok kommunen ansvaret, og det ble interkommunalt. Krisesenterarbeidet hører med til det sosiale arbeidet i kommunene, understreker Turid Wickstrand Iversen.

Ting tar tid

I oktober 2021, etter 12 år, gikk Hilde Lieberg av som leder av foreningen Betzys venner. Krisesenteret får blant annet billig mat fra butikker og penger fra næringslivet, og venneforeningen «sponser» beboerne på krisesenteret, slik at de kan ha pizzakvelder, samt besøke kino, bowling, Lekeland og Drammensbadet. Her kan også foreldre delta, slik at de sammen med barna kan oppleve noe hyggelig. I tillegg blir det kjøpt is og godteri til høytider.

Hilde Lieberg arbeidet ved krisesenteret fra begynnelsen av 1990-tallet til hun takket av etter 24 år i 2017.

– Da jeg sluttet følte jeg at senteret var blitt både rigid og byråkratisk, og hadde mistet litt av den gamle sjela, sier Lieberg, som legger til at byråkratiets positive side er at drift og resultater blir dokumenterte. Noe som igjen er svært nyttig i budsjettbehandlinger og når ansatte må vitne i rettssaker, hvor krisesenterets brukere er involverte.

– Vaktene hadde tidvis svært traumatiske opplevelser, som måtte og burde bearbeides. Vi hadde faste avtaler med psykolog, og gruppesamtaler ble gjennomført tre-fire ganger i året. Vi fikk også kursing, hvor temaene kunne være arbeid med barn som har opplevd vold, vold i nære relasjoner og alternativ til vold, forteller Hilde Lieberg, som understreker at arbeidet som vakt ved krisesenteret ble en viktig del av livet hennes:

– Det var et privilegium å bety en forskjell i enkeltmenneskers liv. Gi hjelp når det trengs, og ofte hjelp til selvhjelp. Mange manglet nettverk, det var ulike toleransegrenser for å søke hjelp og åpenhet krevde tillit og tålmodighet. Ting tar tid, og det må vi gi dem som trenger det mest. Vi hadde mye moro med beboerne, og det var fint for dem å le i trygge omgivelser. Og å oppleve hygge rundt matbordet, som ga en fellesskapsfølelse, hvor linjene mellom beboer og ansatte ble visket ut. Det var veldig stort å oppleve.

Krisesenterets og BRiS Buskerudregionens Incestsenters ansatte sammen med helse- og sosialdirektør i Drammen kommune, Eva Milde, i Skap gode dagers lokaler i Wergelands gate i 2016.

Drammensregionens interkommunale krisesenter

Det var kvinneorganisasjoner over hele landet som arbeidet for å få etablert krisesentre basert på frivillighet. Senere ble sentrene stiftelser, private eller kommunale.

Navnet Betzy forsvant, da Drammensregionens interkommunale krisesenter ble etablert som et interkommunalt samarbeid 1. januar 2011. Krisesenteret skal arbeide i tråd med nasjonale og lokale føringer, og tilknytning til kommunen er betydningsfull for det tverrfaglige samarbeidet med andre etater i og utenfor kommunene. Det er et profesjonelt og gratis lavterskeltilbud til kvinner, menn og deres barn, som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner.

Driften ble fram til 2020 finansiert av åtte eierkommuner: Drammen, Hurum, Lier, Røyken, Sande, Svelvik, Nedre og Øvre Eiker. Per 1. januar 2020 er krisesenteret lagt under Ny Start.

Det er flere grunner til at kvinner og menn kontakter krisesenteret: høykonflikter i hjemmet, hjelp til å komme ut av volden, bearbeidelse av volden, egen helse og bekymring for barna som lever i konflikt og vold.

Tilbudet skal gi brukere støtte, råd og hjelp til å ta kontakt med andre deler av tjenesteapparatet og skal omfatte:

  • et krisesenter eller et tilsvarende gratis, helårs, heldøgns, trygt og midlertidig botilbud 
  • et gratis dagtilbud 
  • et helårs- og heldøgns tilbud, der personer kan få veiledning og oppfølging per telefon 
  • bistand og oppfølging av barnas behov 
  • oppfølging av tidligere beboere i reetableringsfasen i samarbeid med andre tjenester i kommunene

Nøyaktig 40 år siden åpningen av Betzy krisesenter, 24. januar 2020, hadde Drammensregionens interkommunale krisesenter jubileumsfeiring. Avdelingsleder Ingunn E. Åker i Drammensregionens interkommunale krisesenter og Buskerud regionens incestsenter, BRiS, miljøarbeider Hannah Havana H. Morales og virksomhetsleder i Ny Start, Hugo Limkjær, deltok i feiringen.

Trygg og stabil hverdag

Hugo Limkjær
, virksomhetsleder i Ny Start, hvor krisesenteret inngår, understreker at de ønsker å se brukerens helhetlige behov. Blant annet mangler noen nettverk, mens andre har feil nettverk. Da er det viktig å etablere nye og gode nettverk, som kan motvirke isolasjon og ensomhet.

Daglig leder Ingunn E. Åker legger til:

– Vold er et folkehelseproblem, og vi er flere som står samlet i dette viktige arbeidet: hjelpeinstanser som helsevesen, NAV, politi, barnevern, advokat for å nevne noen. Målet er å gi hjelp til både utsatte og de som utøver volden. Vold som fenomen er kompleks og vanskelig å forstå. Forskning viser at vold i nære relasjoner gir betydelige psykiske og fysiske helsebelastninger.

Krisesenteret gir tilbud om et trygt og midlertidig botilbud ved behov for beskyttelse. Tilbudet gjelder også personer utsatt for tvangsekteskap og menneskehandel. Krisesenteret fungerer som et bokollektiv, der beboerne selv styrer sin hverdag. De har ansvar for egen økonomi og ivareta egen husholdning, matlaging, renhold og vask av klær. Hjelpen er individuelt tilrettelagt, med informasjon og kartleggingssamtaler for å finne best mulig hjelp til den enkelte. Krisesenters ansatte bistår i kontakt med andre instanser ved behov. Nasjonale statistikker foreligger årlig i regi av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Statistikken viser at kvinner er overrepresenterte, og de fleste som benytter tilbudet er i alderen 30- til 49 år. Nasjonalt er antall menn som oppsøker krisesentertilbudet stigende. Rundt 100 kvinner og deres barn besøker Drammensregionens interkommunale krisesenter årlig, og alderen er fra tre måneder til 87 år. Barn lever i volden selv om de ikke er direkte utsatt for voldshandlinger. Forskning viser at konflikter og vold i familien er skadelig for barna.

En del som henvender seg til krisesenteret har ikke behov for beskyttelse, men ønsker et samtaletilbud. Det kan forebygge at vold i nære relasjoner oppstår eller hjelpe utsatte til å bryte ut av volden. Menn benytter seg av som regel dagtilbudet og forebyggende samtaler.

– Dypest sett er målet at beboerne skal få tilbake livet sitt, stå på egne bein og skape gode dager for seg og sine, sier Åker.

Krisesenteret har barnefaglige ansatte, som er barnevernspedagoger med lang erfaring og videreutdanning. Det er samlet sett høy tverrfaglig kompetanse på miljøterapeuter som arbeider på krisesenteret (barnevernspedagoger, sykepleiere og sosionomer).

– Krisesentrene er blitt mer profesjonelle med årene med lovfestet, nasjonale føringer. Bedre økonomi for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner, sier miljøarbeider Hannah Havana H. Morales, som har arbeidet ved senteret siden 2004.

De ansatte, som nå er lønnet og går i turnusordning, ønsker at beboerne igjen skal mestre livets utfordringer, og få tilbake alt man trenger for å få en trygg og stabil hverdag. Dette gjelder også barna: de har rett til egen advokat og skoleskyss.

I dag holder Drammensregionens interkommunale krisesenter hus i Hamborggata.

Jeg slutter der jeg begynte: i starten av 1980-tallet og livet som frivillig vakt ved Betzy krisesenter: Maskene rakner, én etter én. Jeg må rekke opp flere centimeter av den påbegynte genseren med mønster. I stoler og i sofaen sitter brukere og frivillige, og praten går om livets mange opp- og nedturer. Der og da bestemte jeg meg for å slutte med mønsterstrikk, da samtalene ofte var krevende og altoppslukende. Mønsteret på genseren ble ikke som oppskriften viste, akkurat slik som selve livet ofte blir. 

Legg igjen en kommentar