Tekst: Birgitte Simensen Berg

I forrige nummer av Rundt om Drammen følger vi Drammen og Opland Husflidsforening, som ble stiftet i 1902, fram til utstillingen i Drammen Park i 1932. I 2002 ble det 100-års festmarkering med utstilling i Lychepaviljongen på Drammens Museum. I den forbindelse ble det utgitt et jubileumshefte som blant annet inneholdt: Husflidens historie, Drammen og Opland Husflidsforenings historie, utstrakt kursvirksomhet, Arbeidsstuen, Vevklubben og Kvinnekafeen på Fjell.

I tillegg har heftet to portrettintervjuer gjort av undertegnede: Helene Feiring Olsen, æresmedlem i foreningen, og Åge Simensen, mangeårig ansatt hos kurvmakermester Kristian Stensmyren (formann Drammen og Opland Husflidsforening 1968‒1969) på Ytterkollen:

Minner skapt av flittige hender

Helene Feiring Olsen har overblikket. Over Drammen by. Fra sitt vindu i niende etasje i Skistadbygget kan hun skue utover Bragernes og Lierdalen, Hedensrud og Fjell. Kveldsmørket skaper et vakkert panorama med tusenvis av lys fra bolighus, butikker, biler og busser som glitrer om kapp med stjernehimmelen, som hviler trygt over åsryggene.

I Helenes stue er det godt og varmt. Hun har dekket et koselig kaffebord, og på kjøkkenet kvitrer undulatene Fia og Pelle om kapp.

‒ Det er to hanner, forklarer Helene, og skjenker i kaffe.

Et minnerikt liv

‒ Jeg er så heldig å ha fått lov til å gjøre det jeg har hatt mest lyst til her i livet, sier Helene Feiring Olsen, og titter ned på hendene sine.

‒ Jeg hadde ikke lyst til å gå videre på skolen, så jeg har bare folkeskole og søndagsskole, sier hun og minnes barndommen hjemme på Lillehammer, hvor hun vokste opp med mor, far og tre søsken. I dag er 81-år gamle Helene den eneste igjen av søskenflokken, og hun er den eneste av søsknene som har skapt nye skudd på slektsstammen med to døtre og to barnebarn. Mannen Einar ‒ en svært habil bueskytter, kongepokalvinner og tre ganger norgesmester ‒ traff blink, da han møtte Helene på danseskolen. Og etter 1952 ble det pardans. Nå har Helene vært enke i cirka ti år. For tre år siden flyttet Helene til Skistadbygget, som ligger et steinkast fra Husfliden. Her er Helene trofast kunde og kjøper av garn i alle regnbuens farger.

‒ Akkurat nå strikker jeg nissegensere. Jeg er nettopp ferdig med én i hvitt og svart, og har nå begynt på én i hvitt og rødt. Og så skal jeg strikke blånisselue. Først syns jeg blåe nisseluer var litt rart, men nå har jeg vent meg til dem. De er jo så populære blant ungene, sier Helene, som svinger strikkepinnene i takt med moteskiftningene.

Født med halmtøfler på beina

Helene Feiring Olsen har vokst opp med håndarbeid. Moren Helga var glad i søm, og på bord og i skap har Helene vakre broderte duker etter moren. Faren Halvor fikk blant annet diplom for sine halmtøfler.

‒ Vi ungene fikk være med mor i Røde Kors-foreningen, hvor vi holdt oss i ro med å brodere små lapper, forteller Helene, som ikke kunne tenke seg et liv uten håndarbeid.

‒ Du skjønner, jeg er ikke noe glad i å lese. Se her, denne boka fikk jeg til jul, og som du ser er det ikke mange sidene jeg har lest hittil. Men jeg kjøper VG og hører på nyhetene. Jeg må ha et håndarbeid mellom hendene, ellers syns jeg at jeg kaster bort tida, sier Helene og smiler lunt. At Helene ikke kaster bort tida er lett å se når man blar i hennes mange fotoalbum. Sidene er fylt med vakre gensere og jakker, vevnader og bunader. Det er ikke få bruks- og pyntegjenstander Helenes hender har skapt i årenes løp. Ja, for Gjensidige har Helene vevet 14 vektere, som vitner om at tida går, men Gjensidige og vakkert håndarbeid består.

USAs presidentfrue i Helenes jakke

‒ Det er moro å gi bort enn å selge noe som folk syns er dyrt, sier Helene Feiring Olsen, og forteller at hun til stadighet får bestillinger på håndarbeider. Hvor alle skaperverkene har tatt veien vet hun ikke, men noen spor er lettere å følge enn andre:

«Brev fra Det hvite hus, Washington 1989: Dear Mrs Olsen. How delightful it was to receive the hand-knitted wool sweater jacket, which Ambassador Stuart kindly forwarded to me. Thank you very much for your special thoughfulness. I so appreciate your remembrance and the friendsship and goodwill which it conveys. With all best wishes, warmly Barbara Bush.»

‒ Moro var det å gi strikkejakke og få takkeord tilbake fra presidentfrue Barbara Bush. Og NRK-kommentator Jon Herwig Carlsen har brukt både lua og jakka «mi» under NM på ski på Konnerud. Og til OL på Lillehammer strikket jeg 101 gensere med byvåpenet på. Du skjønner, jeg er litt sportsinteressert, sier Helene og peker bort på TV-en. Men på dagtid sitter Helene sjelden i ro foran TV-apparatet.

‒ Jeg er stadig på farta. Et par ganger i uka er jeg på venninnetreff på kafeen på Torget Vest. Og på Mandagsklubben er vi opp til 20 stykker. Da er det billedvev og kaffepause, hvor skravla går og vi løser nesten alle verdensproblemer, sier Helene og ler.

‒ Ja, min interesse for håndarbeid har åpnet mange sosiale porter: Jeg har vært medlem av husflidslaget i over 30 år, hvor jeg startet som formann og fortsatte som styremedlem. Først hadde vi møtene våre på Kobbervik gård, så flyttet vi videre til Thunegården, videre til Engene, så til Hotvet og nå holder vi til på Loftet på Børresen skole. Der er det blitt så flott, og vi er nå rundt 150 medlemmer i en livskraftig forening, sier Helene og skryter av alle de flinke husflidsdamene.

Husflidens framtid

‒ Jeg er optimist, sier Helene Feiring Olsen og tenker på husflidens framtid.

‒ Jeg tror ikke veving og strikking forsvinner. Nå er slikt håndarbeid veldig «in». Se bare på alle ungene med strikkede og tovede blånisseluer. Men jeg syns det er rart at et slikt rikt land som Norge ikke har råd til garn og stoffer til håndarbeidstimene på skolen. Tone Henrichs og jeg var på én av konnerudskolene for noen år siden og lærte fra oss noen håndarbeidsteknikker, og det var veldig morsomt. Både for elevene og oss, sier Helene, som mener det ligger mye mental helsebot i et koselig håndarbeid.

‒ Ja, det er mange ting som flyr i hodet når jeg sitter med håndarbeidet mellom hendene. Men jeg lar strikkepinnene hvile når jeg får besøk og når jeg hører på gudstjenesten i radioen på søndagene. Denne respekten sitter igjen fra barndommen, sier Helene Feiring Olsen, som til slutt understreker sitt store privilegium her i livet:

‒ Jeg er heldig som har fått lov til å gjøre det jeg har hatt mest lyst til her i livet. Nemlig å skape ting med hendene mine.

——————————————————————————————————————–

Lokalt kurvmakerverksted på Maihaugen

I 1952 var kurvmakermester Kristian Stensmyren fra Ytterkollen på et husflidsmøte på Lillehammer, hvor deltakerne blant annet fikk se Maihaugen og De gamle verksteder. Stensmyren la merke til at det ikke fantes noe kurvmakerverksted på museet, så han bestemte seg for å gjøre noe med dette: I 1977 ble Stensmyrens kurvmakerverksted flyttet fra Ytterkollen til De gamle verksteder på Maihaugen.

Utstillingen på Maihaugen viser Stensmyrens eget verksted, hvor de fleste møbler og kurver er selvlagde, ja, noen av møblene har han og kona Margit selv brukt gjennom et langt liv.

80 000 blomsterkurver på ett år

Svennetida for en kurvmaker var fire år, og svennestykket kunne være en stol, en babykurv eller en koffert. Stensmyren valgte koffert, som viste at han behersket forskjellige teknikker. I den første tida hadde Stensmyren én mann på verkstedet, og etter ett års tid tok han inn en konfirmert gutt: Åge Simensen. 60 år har gått siden den gang.

‒ Jeg var 14 år da jeg begynte hos Kristian i 1942. Vi lagde blomsterkurver. Jeg husker vi brukte mye spon og pil, forteller Åge.

Kurvmakerne brukte både norske og utenlandske materialer, og til kurvmøblene brukte de mye pil. Under 2. verdenskrig var det ingen import av blomsterkurver, noe som skapte et oppsving i verkstedet på Ytterkollen: på det meste hadde Stensmyren 12 mann i arbeid med å lage blomsterkurver, og ett år lagde de nærmere 80 000 kurver!

‒ Vi fikk godt betalt, som lå langt over fabrikklønna, sier Åge Simensen, og minnes at de klarte rundt 25 stykker i timen av den minste blomsterkurven. Kurvene ble solgt til blomsterforretninger og til Norsk Frø, og rekordsalget var rundt juletider.

Oppgangs- og nedgangstider

Kurvmaker Kristian Stensmyren representerer byhåndverket eller det internasjonale laugshåndverket med høye krav til innsikt og ferdighet. Stensmyren var en allsidig håndverker. I arbeidet brukte han både norske og utenlandske materialer, han hadde et godt utvalg av hjelpemidler og verktøy, som grovt kan deles i to grupper: redskap som ble brukt til forberedende arbeid med materialene og redskap til bruk under fletting. Stensmyren benyttet mange forskjellige fletteteknikker og laget et variert utvalg av produkter innenfor hovedgruppene møbler og kurver. De fleste kurvene er enten bundet eller flettet og har gjerne hatt to bruksområder som oppbevaring og transport. Kristian Stensmyren, som døde i 1978 86 år gammel, fikk oppleve kurvmakerhåndverket både i oppgangs- og nedgangstider.

Se artikkelen i Rundt om Drammen nummer 4, 2023.