Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Sola leker gjemsel bak skyene.

Når vinterværet herjer som verst med kropp og sjel, drømmer vi noen ganger om endeløse badestrender og ei trofast sol. Ei sol som er festet som ei vakker brosje mot en himmelblå bakgrunn. Ei solbrosje som blender oss og får tusenvis av små diamanter til å glitre i en havoverflate, som kruser seg av vellyst.

Noen ganger hender det at drømmer går i oppfyllelse. Plutselig har vi varm, hvit sand under føttene. Over oss ei sol som skinner fra morgen til kveld. Foran oss en parasoll og ei solseng. Og et blågrønt hav. Vi løper uti og lar det varme vannet omslutte oss helt. Vi nyter hvert sekund, da vi vet at ingen drøm varer evig. Vips, sp ka vi våkne igjen: i en virkelighet der vi kaver oss fram i snødriv og kuldegrader, som biter seg fast i de forsvarsløse kinna våre.

Jeg lukker øynene. På netthinna ser jeg den gamle dama med firkantet overkropp og langsomme bevegelser. Hun koster sin smale veranda med rolige og forsiktige tak. Så legger hun kosten fra seg i det ene hjørnet av verandaen. Over den henger hun skurefilla, og setter i klype i hver side. Hun har gjort dagens gode gjerning, og med et sukk lener hun seg over rekkverket og betrakter trafikken nedenunder.

Han lener seg også over rekkverket: Den feite, brune mangemillionæren i ei lita, svart badebukse. Så retter han ryggen, skyver solbrillene litt høyere opp på neseryggen, og tar en rask titt på fenderne på høyre side av den lange, smekre og blanke lystyachten. De flytende feriehjemmene ligger som sild i tønne og skumper lett borti hverandre som nyforelskede. Det er tydeligvis ingen hvem som helst som får leie kaiplass i Bonifacio på Korsika. For oss andre er det bare å se. Vannet ligger fremdeles der til glede for både fattig og rik. Vi ser den ene fiskebåten etter den andre siler ut for å prøve lykken. Hvem som er lykkeligst av spradebassen på det blanke dekket eller fiskeren i den velbrukte fiskeskøyta, ja, si det?

Luksus og fattigdom. Et bilde i grått på den sardinske landsbygda. Et solsvidd landskap. Ei sanddyne. Et grått steinhus. To esler som står vendt fra hverandre. Tre slitte melkespann som er trædd ned på avkappede greiner på et dødt, nakent tre. Men hvor er den gråkledde bonden? Kanskje han hviler siesta inni huset?

Hus med gjenlukkede øyne. Persiennene er trukket ned til beskyttelse for det sterke sollyset. Inne er det mørkt og forhåpentligvis kjøligere enn ute. Men det virker litt trist å måtte stenge lyset ute. Om kvelden åpner husene øynene sine, og ut av dørmunnen kommer store og små. De setter seg i den lille hagen eller på fortauet. Eller spaserer langs stranda – det er her de  hilses, og de siste nære og fjerne nyheter blir utvekslet.

Sakte, men sikkert våkner folk til en ny dag etter en sen kveld. Noen tyr ned til vannet. Her er en liten bris og muligheter for en våt avkjøling. Strendene er fylt opp med solsenger og parasoller, som kan leies. Det er penger å tjene på soltørste turister. Selgere går med hele butikken på seg: Minst ti hatter på hodet, et dusin flortynne, fargerike skjørt over armen og håndklær i forskjellige størrelser over skuldrene.

Den sortkledde kona sitter alene på en krakk i gamlebyen. Vi finner ikke fram, og jeg setter meg forsiktig ved siden av henne og peker på kartet hvor vi skal. Jeg prater engelsk, mens hun prater italiensk. Vi skjønner ikke hva den andre sier, og ser det komiske i situasjonen begge to. Vi smiler. Den gamle kona har snille øyne. Jeg takker og vinker farvel. Hun vinker tilbake og roper et eller annet på italiensk. Jeg nikker tilbake.

Ved egen hjelp finner vi fram til et spisested. Mat og drikke – om det faller i smak eller ikke – er alltid spennende i fremmede land. Et sjansespill drevet fram av sult og tørst. Landets vin er en sikker vinner, akkurat som pasta og pizza. Ei øy – med hav omkring – og med fisk i og på land. Men vi må se langt etter sardiner på Sardinia.

Publisert i Klassekampen.