Tekst, foto og film: Birgitte Simensen Berg
– Tanker og ideer som er unnfanget i sittende stilling, må omfattes med den største skepsis. Så la oss heller gå, sa filosofen Friedrich Nietzsche, og vi går: 18 år på rad har Alperosene, turgruppa fra Drammen og omegn, gått eller syklet i inn- og utland. Årets tur gikk til Amalfikysten i Italia.
Pittoreske Amalfi. Byen som har gitt navnet til hele kystområdet, som er ført opp på UNESCOs verdensarvliste.
Amalfikysten er en italiensk kyststrekning på sørsida av Sorrentohalvøya med Napoli som nærmeste storby. Dette kystområdet er ført opp på verdensarvlista.
Ei bratt og smal trapp i Vietri sul Mare.
Det er strekningen fra Positano i vest til Vietri sul Mare i øst som regnes som Amalfikysten. Langs kyststrekningen ligger også stedene Cetara, Maiori, Minori, Ravello, Atrani, Arnalfi, Praiano og Scala.
Fra Gudenes sti har vi flott utsikt over Amalfikystens spiss, og i skoddehavet skimtes øya Capri.
Capri, som ligger utenfor spissen av Amalfikysten, har vært befolket siden 700-tallet før Kristus, da grekere og fønikere bosatte seg på øya. Byene Capri og Anacapri ble grunnlagt i år 1200.
På Amalfikysten bør du ikke ha høydeskrekk eller gå i søvne.
Amalfikysten bergtar oss med sine bratte bergsider, hus som klorer seg fast oppover skråningene og smale veier som snor seg som en slange langs kysten. Det er bratt og tidvis langt ned til Middelhavet, som nesten går ton-i-ton med himmelen: i sine forskjellige blå- og gråtoner. Og sola følger oss, strålende blid og varm, dag etter dag.
Solmodne sitroner speiler seg i vinduet, og keramikkfliser på gulvet.
Amalfi
Det er fantastisk å våkne til sol som flommer inn i rommet, fuglekvitter og bølgeskvulp, samt lyden fra fiskebåtene som tøffer ut på morgenkvisten. Hotellet ligger i én av Vietri sul Mares bergsider og fra balkongen skuer vi ut over byen som ligger i flere høyder og på motsatt side, Middelhavet som har funnet roen.
I dag ønsker vi å besøke Amalfi, byen som har gitt navnet til hele kystområdet. Åtte personer rusler i vei med sekk på ryggen og gode sko. Planen er å ta buss til Salerno og så ferje til Amalfi. Vi spør en innfødt om veien til bussholdeplassen, men da hans engelskkunnskaper er dårlige, henter han raskt en ung student, Valentino.
Sjarmerende og smilende vender Valentino tomlene opp – og iført norsk t-skjorte smelter han nordmenns hjerter.
Det skal vise seg å bli en super start på ferien. Valentinos t-skjorte har en tegning av en viking og påskriften Norge. Vi peker på oss selv: for vi er vikinger fra Norge. Før vi vet ordet av det, sitter vi i bilen hans og blir kjørt i to puljer til nabobyens havneområde. Alt for Norge, og gjør du en vennetjeneste vil du få gode gjerninger tilbake, mener Valentino, som smiler og prater hele veien til ferjeleiet.
I Salernos havn sitter en fisker i parasollens skygge og bøter sitt garn.
Ferjeturen på et blikkstille hav, byr på sightseeing og vi passerer raskt byene Cetara, Minori og Maiori. Byene klemmer seg inn i trange daler mellom havklippene. Murhus i duse farger er spredd oppetter bergveggene med smale og kronglete veier og trapper som ferdselsårer. Og hver by sin kirke, som har flotte keramikkfliser på kuppelen.
Maiori med sin strand, sine murhus og sin kirke med flott, grønn keramikkuppel.
Amalfi var én av områdets fire mektige småstater for cirka tusen år siden, og byene ble bygget som et fort, da fienden gjerne kom fra havet. Men vi kommer som venner og går sultne i land: lunsjen spises på en strandrestaurant, denne gang pasta med skalldyr. Andre velger pizza, og da kan det vel neppe bli mer italiensk.
Amalfi, hvor vi lesker våre struper, metter våre mager og stikker føttene i vann.
Så skal Amalfi ses til fots, og i de smale gatene er det ganske folksomt. Byen er kjent for sin flotte Sankt Andreas-katedral fra middelalderen. Ei bred trapp fører opp til katedralen og her er det fint å sitte og se på den lille plassen nedenfor, hvor folk koser seg og praten går lett over en kald øl eller kruttsterk kaffe.
Blomsterflor i april: Vakre blomster følger oss på vår vei.
Pompeii
Pompeii lå på et flak av lava fra ett av Vesuvs forhistoriske utbrudd. Byen ble formet av en rekke kulturer, og innlemmet i Romerriket i år 89 før Kristus. Pompeii ble bygd som havne- og handelsby, men elva Sarno fant en annen vei etter vulkanutbruddet i år 79 etter Kristus.
Innbyggerne var i stor grad velstående. Her er cirka 500 atriumhus for de rike og cirka 600 toetasjes småhus for de fattige. Pompeii var en tettbefolket by, hvor de fattige bodde kummerlig, uten bad eller kjøkken. De måtte ty til elva eller fontenene når de skulle vaske seg, samt spise på kneiper. De mange bakeriene er et tegn på at en stor del av befolkningen ikke kunne lage seg mat hjemme. Den nye akvedukten fra Serino muliggjorde tre offentlige bad, noe som tyder på en sterk overklasse.
Her er Pompeiis take-away. Gatekjøkkenet, hvor ilden brant fra tidlig morgen til sene kveld.
I 79 ble Pompeii først rammet av et jordskjelv. Rundt middagstid begynte vulkanutbruddet, som varte i to dager. Pompeii ble ikke rammet av lava, men begravd under seks meter med aske fra vulkanen. Dette gjorde at byen ikke ble ødelagt, men bevart som et enestående vitnesbyrd om livet i Romerriket, sammen med nabobyene Herculaneum og Torre Annunziata. Disse tre arkeologiske funnstedene er erklært som verdensarvsteder av UNESCO. Da utbruddet skjedde, lå innbyggertallet på mellom 10 000 og 20 000, og alle mistet livet.
Amfiteateret er veldig godt bevart og lyden bærer godt fra scenen og oppover tribunene.
I 1748 ble Pompeii gjenoppdaget, og i 1861 begynte en systematisk utgravning av byen. Det spesielle ved utgravningen av Pompeii er avstøpningene av de som døde under utbruddet. Innbyggerne ble begravet i aske, som dannet en sementkapsel rundt dem. Likene smuldret etter hvert bort og det dannet seg et hulrom i askelaget. Under utgravningen fylte arkeologene disse hulrommene med gips og fikk fram mennesker og dyr slik de var da de ble begravet under askelaget.
Gipsavstøpning av et sovende menneske, og hyller fulle av godt bevarte krukker.
Pompeii er per i dag verdens største arkeologiske funn, men det graves fremdeles i området, så større vil den bli. Ved å bruke kunnskap og fantasi kan vi se for oss hvordan menneskene bodde i Pompeii, gå i deres fotspor i brosteingatene, rusle inn og ut av husene, se veggmalerier, ildsteder, amfiteateret og gipsavstøpninger av voksne, barn og hunder. Utallige krukker er stablet opp på hyller, og til tross for mange turister råder likevel stillheten blant ruiner og gressvoller. Og midt blant ruinene inntar vi vår piknik: på duken legges skinke og ost, nybakt brød, tomater og oliven og naturligvis vin og vann til den nette sum av 10-20 kroner per hode. Og under åpne himmel smaker maten bokstavelig talt himmelsk.
Vesuv
Bussen fører oss opp til Vesuv gjennom en brannherjet skog, hvor trærne spriker i forskjellige himmelretninger med svartbrente stammer og bladløse greiner. Vi går sammen med hundrevis av andre oppover bratte bakker til vulkankrateret. Vel oppe kan du vandre rundt krateret på én drøy time.
Gågruppa Alperosene har funnet veien til vulkanen Vesuvs krater.
Vesuv er den eneste virksomme vulkanen på det europeiske fastlandet, og er bygd opp av lava og askelag. Vulkankrateret har steile vegger og en grusfylt bunn. Foten av vulkanen er tett befolket og utbruddene har forårsaket store ødeleggelser. I de nedre deler av vulkanens skråninger dyrkes det store mengder vindruer, frukt og grønnsaker i den næringsrike vulkanske jorda. Lenger oppe finnes skogholt av eik og valnøtt. Etter et utbrudd i 1906 ble det plantet mye skog for å beskytte mot de store skredene av aske som ofte følger etter utbruddene.
Bli med på en vandring i og rundt Vesuvs krater.
Vesuv er den eneste virksomme vulkanen på det europeiske fastlandet, og er bygd opp av lava og aske.
Etter et stort utbrudd i 1631, hvor 3.000 mennesker omkom, har det jevnlig vært utbrudd av vekslende karakter, særlig kraftige i 1872, 1906 og i 1932. Det siste varte til 1944 med voldsomme eksplosjoner og lavastrømmer.
Heldigvis for oss, ligger Vesuv og sover mens vi er der, men vi ser røyk som siver fram i den ene kraterskråningen.
Ravello
Drosja kjører sikk-sakk, sakte, men sikkert opp fjellsidene til Ravello, en liten by som ligger på et platå nesten 360 meter over Salernobukta. Ravello, som produserte ullvarer, var en viktig by for republikken Amalfi fra 800- til 1200-tallet.
Ravello ligger høyt oppe i fjellheimen, og er en idyllisk, liten by.
Ravello er koselig med smale gater, buede murporter og livlig handel. Vi hviler føttene på trappa til kirken San Giovanni del Toro fra før år 1000, og skåler for bursdagsbarnet blant oss med sitronlikør, limoncello. Det vokser sitrontrær over alt, og litt færre appelsintrær. Av sitron lages det også godteri og marmelade.
Sitrontrærne bærer fullmodne frukter og blomster samtidig.
I 1938 bodde filmstjernen Greta Garbo i Ravello, byen som i dag er kjent for sin årlige kulturfestival. Utsikten fra byen er storslagen og den følger oss på veien ned – denne gangen trinn for trinn i nesten fem kilometer.
Utsikten fra piknikstedet, som vi fant i trappa ned fra Ravello.
I trappetrinnene finner vi et fint pikniksted med havutsikt, og med medbrakt mat og drikke, kan det knapt bli bedre. Gode og mette går det trinnvis ned til havet og byen Minori.
En ny mann: bursdagsbarnet Sigvald får hårklipp og barbering for 200 kroner.
Capri
Vi kommer med hurtigbåten til Capris havneområde, og der går vi som sild i stim og blir møtt av lokalbefolkningen som ønsker å skysse oss i båt eller i åpen drosje. Vi velger kabelbanen opp til sentrum, og har tenkt å ta neste bane, da denne – etter vår mening – er stappende full, men den gang ei: Kabelbanesjåføren kommer ut og ber oss stige på.
– Men den er jo full, sier vi, som ikke ønsker å stå som sild i tønne.
– For oss er den ikke full, sier han og med en håndbevegelse har han skysset oss inn og da er det bare å holde inn magen til vi er oppe.
Vel oppe puster vi ut, og virrer litt rundt og havner i gata med alle de små og eksklusive butikkene, som knapt huser en kunde. Vi kjøper med oss mat og drikke til dagens piknik, og busser videre oppover til Anacapri. Der lesker vi strupen på en fortauskafé, passerer villaen til den svenske legen, Axel Munthe, en populær person som tok hånd om øyas befolkning uten betaling. En nedtur følger alltid en topptur: Vi går 700 trappetrinn ned – en piknikstopp halvveis – til havna Marina Grande.
Øya Capri, som ligger utenfor spissen av Amalfikysten, er en turistmagnet.
Rullesteinstranda blir vår siestaplass før vi baner oss vei gjennom folkemengden og finner ferja, som frakter oss tilbake til Salerno. Her er det fullstendig trafikkork, da det er feiring av frigjøringsdagen og alle skal hjem samtidig. Kranser er lagt ved foten av statuer og trøtte barn holder godt fast på ballongene. Vi velger det køfrie toget, og alt går på skinner hjem til Vietri sul Mare.
Alperosene Wenche Holtungen, Vera Berit Jokstad, Birgitte Simensen Berg og Vera Gabrielsen sammen med firkløveret Ellen og Sigvald Meisfjord og Ellen og Anders Svarstad fra Helgelandskysten vandrer på Gudenes sti, Sentiero Degli Dei, og kan glede seg over det fargerike blomsterhavet og det solglitrende Middelhavet.
Gudenes sti
Agerola, via Sentiero Degli Dei til Positano er en drøy fire timers vandring. Vi busser til Amalfi, så ny buss opp til Agerola, og der finner vi en merket løype i rødt og hvitt til Sentiero Degli Dei, Gudenes sti.
Blomster, beitende og brekende geiter treffer vi på vår vei over fjellet fra Agerola, via Sentiero Degli Dei, Gudenes sti, til Positano.
Langs fjellsida beveger vi oss blant blomster, busker, beitende og brekende geiter. På venstre hånd er det stupbratte heng. Tre steder har det gått ras, men vi kommer oss velberget forbi. Utsikten er formidabel, og havet glitrer og båtene er som små lekefartøy langt der nede.
Utsikten over grønne dalsider er utrolig flott fra Gudenes sti. Og hele tida Middelhavet som et blått bakteppe.
Vi passerer Nocelle, hvor Gudenes sti slutter. I fin stil, etter å ha spist medbrakt lunsj, begynner nedstigningen: 1700 trappetrinn senere er vi i Positano, skrubbsultne og med leggmuskler som stål, som garantert blir støle dagen derpå. Restauranten vi velger ligger på stranda, og ganske raskt kommer kaldt drikke, pasta og pizza på bordet. Det blir ikke en dråpe eller ei smule igjen.
Positano går til ro i den blå time, og lysene tennes ett eller ett.
Vi er enige om at dagsturen på stien til gudene er det fineste vi har opplevd på Amalfikysten. Den hyggeligste og beste lunsjen, i tillegg til piknikene, er bondegårdslunsjen i den lille landsbyen Albori: der fikk vi møte tre generasjoner med en sjarmerende toåring som midtpunktet.
Vi smaker på bondegårdskost, drikker stedets øl og hilser på flere generasjoner. Et minnerikt måltid.
Gårdsmaten og ølet Amalfi Coast beer var upåklagelig. Det morsomste er kanskje besøket på postkontoret, hvor vi ble ekspedert i sakte kino. Hele tre personer, også rengjøringsdama ble involvert, da to av oss skulle kjøpe noen frimerker til Norge. Det ble en stor og tidvis smilende tålmodighetsprøve, og inne i mitt hode så jeg Disneys film Zootopia med dovendyrene som jobber på et offentlig kontor, der det å skrive ett tall tar en eeeeeeeeeeeevighet.
Vi får til slutt frimerkene etter at de var revet varsomt ut av heftet og antallet talt opp både vannrett og loddrett. Riktige frimerker klistrer seg endelig fast på rett plass, så nå får vi håpe at amalfikortene våre finner korteste veien hjem til Norge.
Det viste seg at kortet tok over seks uker!
