Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Vandregjengen fra drammensområdet, Alperosene, går fra år til år. Årets tur, den tolvte i rekken, ble lagt til Mallorca. I sommertemperatur og minimalt med tøy vandrer vi åssidene opp og ned, på kryss og tvers. Dette er stort sett godt oppmerkede turstier med skilt som peker i alle himmelretninger.

En liten rast i sola. Fra venstre Birgitte Simensen Berg, Turid Kristoffersen, Berit Jokstad, Wenche Holtungen, Unni Folkedal og Vera Gabrielsen.

Når man er på et nytt sted er det mange navn som både er vanskelig å uttale og vanskelig å huske. Derfor er det kjekt å ha noen kjente “knagger”, for eksempel da vi gikk fra Port de Sóller til Deia. Da fikk byene både fornavn og litt annerledes etternavn: Erik Solér og Ronny Deila. Alt blir da meget lettere. Og alle de vakre blomstene som vi møter på vår vei får naturligvis også norske navn.

Fiskerne er kommet inn i havneområdet og klargjør garnet for neste tokt.

Chopin og Douglas
I den maleriske byen Valldemossa går vi i fotsporene til kjente menn som Frédéric Chopin og Michael Douglas. De vandret rundt i brosteinbelagte gater sammen med sine fruer, George Sand og Catherine Zeta-Jones. Og vi følger etter dem. Vi besøker klosteret og celle fire, hvor Chopin og frue komponerte og skrev seg gjennom en hustrig vinter. Rommene er enkle, som det seg hør og bør i et kloster, men den storslåtte utsikten fra verandaen deres var sikkert svært inspirerende for kunstnerparet.

Sitroner i millioner
Daler og åser lyser i gult og oransje. Sitron- og appelsintrær står tett sammen, gren ved gren. Spesielt er det å se appelsintrærne bære moden frukt og blomster samtidig. I tillegg er det terrassevis med tusenvis av oliventrær med knudrete stammer, som har ormesnodd seg etter vinden.

Blomster og ferdig frukt på samme kvist. Fristende appelsiner klare til å plukkes.

En appelsinbonde roper og overrekker oss nedfallsappelsiner. Vi takker gracias og smiler om kapp med sola. Der og da hadde det vært moro å kunne snakke med ham, spørre hvorfor de ennå ikke har høstet appelsinene? Hvorfor de lar dem falle til jorda? Brukes de til juice? Eller til marmelade? Men det blir ingen spørsmål på spansk og naturligvis ingen svar. Men vi vinker fornøyde farvel med hendene fulle av søte appelsiner.

Søt og sur sitrus og spreke syklister
En opplevelse er det å kjøre med øyas smalsportog Ferrocarril de Sóller. I år fyller “Det røde lynet” 100 år. Den ble i sin tid anlagt for å frakte sitrus og oliven fra den fruktbare Sóllerdalen til Palma. Spesielt er det også at stasjonsbygget i Sóller huser malerier av Pablo Picasso og øyas egen Joan Miró.

Port de Sóller – ei idyllisk vik.

Det gir litt Agatha Christie-følelse å være i lynets togkupé. Ei nonne sitter stille rett bak oss, og for alt vi vet kan hun være en skummel forbryter kamuflert som ei smilende, pingvinkledd kvinne. For sikkerhets skyld hopper vi av i Bunyola. Lunsjen legges til én av stedets to spisesteder, og kelneren roper fornøyd at vi er nordmenn og serverer oss Dagens med et stort smil.

En smakfull lunsj i ny og ne: for uten mat og drikke duger helten ikke.

Mallorca er full av syklister, og det brummer rundt ørene våre: hundrevis av motorsyklister legger seg godt ned i de mange svingene på vei mot toppen. Syklistene derimot lager ikke så mye lyd, der de suser av gårde på tynne dekk i sine fargerike trøyer. Ja, Mallorca er stedet for både strandløver og fjellrever.