Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Drøyt et halvt år i sesongen 1987–88 var jeg ansatt i teatergruppa Drammenye, før lønnsmidlene tok slutt. Selv om perioden var kort, har den satt varige spor. Jeg husker alle de hyggelige menneskene som stakk innom kontoret i Thunegården, vegg i vegg med Drammens Teater: Drammens Tidendes trofaste bud, Willy, som hentet billetter og koselige lunsjer på «de skrå bredder», scenen i den gamle teaterbygningen fra 1870. Det er mange som har gode minner fra Drammenyes levetid, og jeg har hatt glede av å møte noen av dem.

Faktaboks 1:

1977/-78	Huset i skogen	13 forestillinger
1978/-79	Dyrene i Hakkebakkeskogen	22 forestillinger
1979/-80	Reisen til Julestjernen	30 forestillinger
1980/-81	Folk og røvere i Kardemomme by	37 forestillinger
1981/-82	Prins Umulius	30 forestillinger
1982/-83	Robin Hood og barna i Sheerwoodskogen	36 forestillinger
1983/-84	Reisen til Julestjernen	27 forestillinger
1984/-85	Hakkebakkeskogen	37 forestillinger
1985/-86	Det blå folket	30 forestillinger
Juni -86	Revyen til Drammens 175-års jubileum	5–6 forestillinger
1987/-88	Mio, min Mio	38 forestillinger
1988/-89	Den Stundesløse (voksne)	12 forestillinger
	Momo, kampen om tiden	28 forestillinger
1989	De to anonymer
	Flere forestillinger spilt på Drammens Museum
1989/-90	Snehvit og de syv dvergene	42 forestillinger
1990/-91	Prins Umulius	33 forestillinger
1991/-92	Askepott og Lillemus meg	32 forestillinger
1992/-93	Brødrene Løvehjerte	35 forestillinger
	I tillegg gjestespill på ABC-teatret i Oslo
1993/-94	Folk og røvere i Kardemomme by	21 forestillinger
		(planlagt 40)

Etter teaterbrannen i 1993 ble det forestillinger i Harmoniens konsertsal i to–tre sesonger med blant annet Askepott og Lillemus meg og Karlson på taket.

Faktaboks 2:

Når det gjelder navnet, så var det fra starten Teatergruppen Drammenye. I avisene ble de omtalt som amatørteatergruppen Drammenye. Etter hvert som gruppa ble mer etablert ble de omtalt som teatergruppen Drammenye. I forbindelse med jubileumsrevyen ved byjubileet i 1986 ble det tegnet en ny logo av Knut Solberg: DrammeNye, og den nye logoen ble brukt siden. (Kilde: Helge Bottegård.)

Populære teaterforestillinger for de minste

«Amatørteatergruppa Drammenye hadde som mål å gi barneforestilling før jul, og i sesongen 1978/-79 spilte de Dyrene i Hakkebakkeskogen 22 ganger for fulle hus. Drammenye har på denne måte løst et lenge følt savn, og Drammens Teater vil takke for denne innsats fra disse seriøst arbeidende amatører» skrev teaterets direksjon i årsberetningen for sesongen 1978/-79.

Drammenye ble etablert i 1976, og sentrale personer de første årene var Helge Bottegård, Elin Amundsen, Inger Fredriksen og Widar Valla. Senere ble Hein Lindquist viktig, og Gunnar Næss var drivkraften fram til teaterbrannen i 1993. I de første oppsetningene medvirket dessuten Sissel Wulfsberg Nilsens dansere, og Berit Rognes ballettskoles dansere deltok i forestillingen Reisen til Julestjernen i 1983/-84.

Amatørgruppa Drammenye spesialiserte seg på barneteater og hadde sin første framførelse med Anne Cath. Vestlys Huset i skogen i Drammens Teater i 1977/-78.

Drammenye valgte populære stykker beregnet på et ungt publikum og fikk svært stor oppslutning. En kveld Dyrene i Hakkebakkeskogen ble vist, sto det 17 busser på Gamle Kirkeplass for å hente publikum etter forestillingen. Den gang da ble alle 22 forestillingene utsolgt på én dag! Snehvit og de syv dvergene ble spilt hele 42 ganger, som var rekord i Drammens Teater, en utrolig presentasjon av unge og eldre amatørskuespillere. Drammenye ble også en god bidragsyter til teaterets økonomi.

Den 21. forestillingen av Folk og røvere i Kardemomme by, 9. desember 1993, skulle vise seg å bli den aller siste oppsetningen i det gamle teateret. Det var full jubel i salen. Selv da det brant i tårnet til Tobias, visste publikum at det ville gå bra, da ilden – som alltid – raskt ble slukket. Noen timer senere skulle det ikke gå bra: Natt til 10. desember satte en pyroman fyr på Drammens vakre teater. Et historisk bygg og 124 års teaterhistorie ble flammenes rov. Etter fire år reiste en ny murbygning seg opp fra asken: 8. februar 1997 kunne kong Harald offisielt åpne nye Drammens Teater. Åpningsforestillingen var Øystein Bergs og Arne Iversens Flisekongen med Thomas Bye i hovedrollen, som ble framført i regi av Scene 1.

Styrt avvikling med Drammensnyes fond

Etter brannen forsøkte teatergruppa å holde aktiviteten oppe med noen forestillinger i Harmoniens konsertsal. Helge Bottegård forteller at gruppa satte opp Karlson på taket i 2001, som ble avslutningen på 26 år med en rekke publikumssuksesser. Denne oppsetningen gikk dessverre med underskudd. Det ble bokstavelig talt teatergruppas svanesang, og sceneteppet gikk ned for siste gang for de glade amatører i Drammenye.

Teatergruppa ble lagt ned i 2003 på en kontrollert måte med opprettelse av et fond. Fra dette fondet ble det delt ut av restkapitalen til andre teatergrupper. Pengene skulle gå til ikke-kommersielle teateroppsetninger for barn og unge i Drammen og omegn, som blant annet lokalleie, teknisk leie, utstyr, instruktør og deltakelse på teaterfestivaler.

– Fant ut at vi måtte ta affære, og innkallelse ble sendt til gamle medlemmer av teatergruppa. I et par år ryddet vi opp, fikk betalt alt utestående og satt igjen med 125 000,- kroner. Pengene gikk inn i Drammenyes fond. Fra fondet ble det årlig betalt 25 000,- kroner til amatørgrupper – helt til kassa var tom. Tror det hadde vært tristere og vondere hvis nedleggelsen hadde kommet brått eller ved en konkurs. Nå hadde vi hatt en lang prosess, som endte med en styrt avvikling. Vi satt alle igjen med mange gode minner fra Drammenye og det var hyggelig å dele ut penger til andre i flere år, sier Helge, som var i fondsstyret sammen med Ingunn Backe Wennberg og Hein Lindquist.

– I årene fra 1981–1990 var vi en kjerne på 8–10 personer, som var aktive både på og bak scenen mens vi var elever på videregående skole. Fra midten av august til premieren var vi sammen fem til sju dager i uka. Ikke så rent sjeldent jobbet vi til langt utover natta. Ganske utrolig at vi klarte å komme gjennom dette. Noen ga seg når de startet å studere, mens andre gav seg først når de stiftet familie og fikk barn, sier Hein Lindquist, og legger til at teatergruppa drev uten noen form for kommunalt tilskudd. Noen år gikk forestillingene med betydelig underskudd, så derfor var det nødvendig å ha noen publikumsfavoritter som kunne sikre at andre år gikk med overskudd.

– Vi lærte mye om alle ledd i teaterproduksjonen, og selv om vi var amatører var det store produksjoner. Uten nevneverdige forkunnskaper tok vi på oss alt fra å drive markedsføring, sveise kulisser, male scenetepper, produsere lydeffekter og lysdesign. Ett år spleiset vi et nett i hampetau på fem ganger fem meter, som ble brukt til å fange sheriffen av Nottingham i stykket Robin Hood og barna i Sheerwoodskogen, forteller Hein Lindquist, som i dag er universitetslektor ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Selv om Drammenye ble historie, var det flere av medlemmene som fikk teater- og underholdning som levevei: Erik Sørensen fra Solbergmoen var førstedanser på Moulin Rouge i Paris og har i dag en kunstnerisk lederstilling ved teateret, Widar Valla ble ansatt ved malersalen til Oslo Nye, Stian Lindquist ble produksjonsteknisk sjef på Riksteateret og teknisk sjef på Nationaltheatret, Michael Gullikstad er lydsjef ved Trøndelag Teater, Tobias Blåmoli er tilsatt ved AVAB-Norge, Kjetil Karlsen jobbet i mange år med lydproduksjon ved blant annet Det Norske Teatret. Annar Engell arbeidet i noen år ved Piccolino-teateret i Milano og senere ved Teatret Vårt i Molde. I tillegg kan nevnes visesanger Yngve Kristiansen og frilansskuespiller Janina Lund.

Traff spikeren på hodet

I Helge Bottegårds hyggelig leilighet sitter trekløveret fra teatergruppa Drammenye: Inger Fredriksen, Elin Amundsen og Helge. De mimrer, med latter og kjappe replikker, over avisutklippsboka, brosjyrer og bilder fra 44 år tilbake i tid.

– Drammen Teaterensemble, der vi traff hverandre, var forløperen til teatergruppa Drammenye, sier Helge, og får samtykkende nikk fra Inger og Elin.

Trioen ønsket å spille for barn, tok med seg medskuespillere og mottok 12 000,- kroner fra Drammen kommune, og så kunne sceneteppet gå opp for Drammenye. Og folk strømmet til, fra Drammen, nabokommunene og dalstrøka innafor. I selveste Oslo var det heller ikke så mange teaterforestillinger for barn, så dette var kjærkomment. I 1982/–83 hadde man også ei undergruppe for barn under 16 år, kalt Lille-Nye.

– Unger fra Buskerud, Asker og Nordre Vestfold, og flere av skolene i Hallingdal var årlig på teaterbesøk i Drammen: de var sultefôret på teaterforestillinger, som var noe helt annet enn å se på barne-TV klokka 18.00. Teater er levendegjøring, hvor man er til stede i en mørk sal og kan nesten ta på skuespillerne. Og noen ganger kan man det også, forteller Inger.

– Det koster å drive teater, alt fra kostymer til scenekulisser skal lages, så da var det ekstra morsomt å gå med overskudd, som vi gjorde allerede på vår første forestilling Huset i skogen. Dette gjorde det lettere å fortsette. Og vi som sto på og bak scenen hadde det utrolig morsomt, selv om det i perioder var tidkrevende og slitsomt. Vi var jo i 20-årene og hadde full jobb ved siden av, sier Elin.

– Vi jobba hardt, og var en dyktig og engasjert gjeng. Lagde alt sjøl, fra kostymer, kulisser og til markedsføring. Vi fikk det glade budskap til å spre seg som ringer i vannet. Vi seilte i medvind og alle var positivt innstilte, minnes Helge, og peker på noen avisartikler med svært gode anmeldelser fra den gang da: Vi hadde god dialog med byens aviser, de var snille, stilte opp på forestillingene og ga teatergruppa god reklame.

Vi krangla litt, da det også blant amatørskuespillere er mange egosentriske mennesker. Vi var selv instruktører de første årene, så det ble noen ganger å kjøre litt slalåm for å få det til å gå så smidig som mulig. Det var viktig at alle tannhjul gikk i hverandre og at alle spilte på lag.

Bli sett og hørt

Helge begynte allerede som tiåring i Drammen Barneteater, og var ifølge ham selv, i alle år en lykkelig amatør. Etter fem sesonger takket han for seg i Drammenye.    

– Drømmen var ikke å bli skuespiller, men oppleve samholdet og gleden ved å være en del av ei teatergruppe. Jeg hadde vel også et behov for å bli sett og å formidle, mener Elin.

– Det er mye fint å minnes fra den tida: Alt rundt det å stå på scenen, å være i miljøet, å få være med å bestemme hvilket stykke vi skulle spille, å finne instruktører, ja alt dette ga mye. Vi engasjerte blant annet Else Barratt Due, Eva von Hanno og Gunnar Lindtveit. Karstein Solli var ansvarlig for to forestillinger Mio, min Mio og Momo, kampen om tiden. I denne perioden var Halvor Schjeldrup scenograf, forteller Inger, som var med i teatergruppa både før og etter teaterbrannen.

Fra 1981 ble det engasjert profesjonelle regissører og scenografer. Enkelte år ble det også komponert ny original musikk til stykkene: Gunnar Lindtvedt komponerte musikk til Mio, min Mio og Momo, kampen om tiden. Svein Alfredsen var arrangør og musikalsk ansvarlig for flere av forestillingene. Johan Halvorsens musikk til Reisen til Julestjernen ble spilt inn med Drammen Byorkester.

– Jeg var så heldig å bli invitert på festforestillingen i 1997, da Drammens Teater var gjenoppbygget. Kong Harald var til stede, og det ble en minnerik kveld, minnes Helge og viser fram et avisutklipp fra begivenheten.

Toppen av lykke

Inger, Elin og Helge mimrer videre:

– Vår første forestilling, Huset i skogen, ble overraskende bra. Det var artig, og vi lagde forestillingen litt «utenfor» hva som sto i boka, sier Elin.

– Første året var det rundt 20–25voksne medlemmer i teatergruppa, skuespillere og scenearbeidere. Totalt leverte Drammenye 530 forestillinger for 200 000 tilskuere i løpet av 26 år. 22 barneforestillinger og tre for voksne, og vi hadde 700 betalende medlemmer i disse årene, forteller Helge.

– Husker livet i garderobene og vaktmester Reidar Schøne. Torbjørn Egner og Tor-Åge Bringsvær har sett forestillingene sine spilt av Drammenye. Og Anne Cath. Vestly var til stede i 1980, da vi fikk Sparebankens ærespris på 10 000 kroner. Jeg har fått kjennskap til teaterlivet og utrolig mange hyggelige opplevelser, sier Elin, og legger til at takket være sine år i teatergruppa er hun ikke redd for å ta ordet i forsamlinger.

– Samholdet sitter også i, legger Inger til.

– Husker bare glede. Over å ha fått lov til å være med og skape blest om barneforestillinger. Og å oppleve at unger kom bort til meg i butikken, hvor jeg jobbet og fortalte at de hadde sett meg som Mikkel rev. Har fått opptrådd på de skrå bredder i det gamle teateret, som hadde et eget kunstnerværelse, hvor mange kjente hadde skrevet en hilsen i boka som lå der. Takket være teatertida har jeg kanskje blitt litt mer tolerant. Er heller ikke redd for å være i fokus eller å reise meg for å ta ordet hvis jeg brenner for noe, sier Helge.

Til slutt understreker de fornøyde amatørskuespillerne at selv om årene var slitsomme, var det begivenhetsrike år:

For det gir mye å se teater. De som kommer, små og store, har gledet seg i mange uker. Pyntet seg og så kunne tre inn i den vakre teatersalen med rød fløyel, gull og ei stor lysekrone festet høyt der oppe i taket. Lyset dempes, sceneteppet går opp – det er nesten som et eventyr. Nå skal det skje noe spennende. Mange glemmer ikke denne magiske følelsen. Selv om barna kjenner historien og kan teksten nesten bedre enn skuespillerne, blir den nå visualisert med levende mennesker på scenen. Barn har stor fantasi og er spontane. De kan sitte som tente lys, helt stille med smil om munnen. Eller småhoppe i stolsetet, og vifte ivrige med hendene. Det er litt skummelt til tider, men så går det jo bra til sist.

– Å ha 400 unger i din hule hånd. Å oppleve den kontakten, det er toppen av lykke, sier Helge Bottegård, og får smil og samtykkende nikk fra sine tidligere skuespillerkollegaer i teatergruppa Drammenye, Elin Amundsen og Inger Fredriksen.