Vesla Rosfjord – tålmodig kunstner full av utålmodighet

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

En kunstner med en slik skaperglede og -kraft må være tålmodig, tenker folk flest, men Vesla Rosfjord sier hun er både tålmodig og utålmodig i én og samme person – det kommer helt an på situasjonen. Og hun har lært seg godt å kjenne etter et langt liv som tekstil- og brukskunstner, samt designer.

*Vesla Rosfjord føler seg privilegert og ser lyst på livet.*

Innsyn og utsyn

Vesla åpner smilende, litt oppglødd og spent, ytterdøra på vid gap. Innenfor åpner en lys og vennlig verden seg: på vegger, hyller og bord er det kunstverk fra hennes og andres hånd. Her kan man rusle rundt og glede seg over vakker og spennende tekstil- og brukskunst. Morsom kunst som får fram smilet, andre ting som skaper undring og beundring, men aller mest, kunst som er skapt av timevis med arbeidsinnsats med tråd, garn, stoff, lær, stearin, keramikk og porselen.

Ekteparet Rosfjord har, fra sitt okergule funkishus fra 1930-årene i Bragernesåsen, et flott utsyn over Drammen by. Her har de holdt hus i cirka 20 år. Tidligere har de bodd nede i Drammensdalen, både i Nybyen og på Åssiden.

– Etter et kort opphold på Fåberg, flyttet jeg som 22-åring til Drammen. Det var som å komme til himmelen når vi flyttet fra Nybyen til ei blokk på Åssiden, der det var naboer med barn på samme alder som vår familie. Etter hvert bygde vi hus på Åssiden, hvor vi også trivdes veldig godt, forteller Vesla, og skjenker kaffe i håndlagde keramikkopper.

Slått hjul i hopetall

Livets reise for Vesla, som er døpt Anne Martha, begynte 10. april 1942 i Trondheim. Hun vokste opp med to søstre og én bror, som alle fikk kallenavn som henne selv. Jenter er i klart flertall i Veslas liv: Hun har tre døtre, sju jentebarnebarn, tre guttebarnebarn og ett jenteoldebarn.

Selv var Vesla et aktivt barn, og elsket blant annet å slå hjul:

– Kanskje jeg er den kvinne i Norge som har slått flest hjul? Spør hun med et smil, og legger til at moren sa at hun aldri visste når beina var oppe eller nede når det gjaldt Vesla.

Det er helt sikkert en fordel å se verden fra flere sider og tidvis snu ting på hodet. Vesla var og er kreativ, og ønsket å ta husflidsskolen etter vel gjennomført realartium. Det ble et halvt år på husmorskolen, og deretter ett år med søm og ett år med vev på Sør-Trøndelag fylkeshusflidsskole. Så var hun hjemmeværende med små barn i noen år før hun ble yrkesaktiv og student: Underviste i heimkunnskap på Kjøsterud ungdomsskole, samt elev og lærer ved Statens lærerhøgskole i forming Oslo. Til sammen ble det fire års studium på lærerhøgskolen, slik at hun ble adjunkt.

– Jeg stortrivdes på lærerhøgskolen, både som elev og senere som lærer i vev. Det var så fint å kunne konsentrere seg om noe som interesserte meg veldig. Har også jobbet som formingslærer ved Drammen gymnas, og syntes det var veldig morsomt å undervise, sier Vesla, og lar tankene vandre tilbake til lærerperioden og sine mange vevkurs i regi av husflidslagene i Bærum og Drammen.

Interessert og engasjert

Vesla Rosfjord er interessert og engasjert i alt hun gjør. Tidligere har hun laget kirketekstiler, messehagler og stolaer, som presten bruker under gudstjenester eller religiøse seremonier (lituergi). Messehagel er en liturgisk kledning, som brukes av prester under nattverden og i høytider. Plagget ser ut som en poncho: en kort, fargerik kappe uten ermer og åpen i sidene. Både stolaen og messehagelen blir brukt i de fire liturgiske fargene hvitt, grønt, rødt og fiolett. Stolaen skal ha et kors i nakken, og ha enkle symboler på én eller begge stolpene. Lengden på prestestolaen skal være slik at stolpene rekker godt nedpå leggen.

– Min første messehagel og alterduk laget jeg til Haglebu fjellkirke, og senere stolaer til Sigurd Osberg, da han var prest i Åssiden kirke (Osberg ble senere biskop i Tunsberg bispedømme). Jeg kjente Osberg godt, så det arbeidet var ekstra morsomt å gjøre. Å skape kirketekstiler engasjerte meg veldig, minnes Vesla, og syns det er trist at disse tekstilene ofte blir lite verdsatt og glemt når det er historiske omvisninger i kirkene. De har også en rik historie å fortelle.

*Vesla Rosfjord og Annelise Alsing med deres messehagel i Oslo Domkirke*. *Foto: Fremtiden.*

– Kirketekstilkunstner Bjørg Abrahamsen døde og rakk ikke å fullføre to av sine arbeidsoppgaver. Så Annelise Alsing og jeg fullførte Bjørgs påbegynte arbeider. Vi hadde sansen for hverandres arbeid, så vi ble et godt team. Mellom oss hadde vi ei broderiramme, og satt daglig sammen og arbeidet i vårt atelier på Åssiden. Sydde fritt broderi med og på silke. Dette arbeidet krevde godt lys og gode øyne, og naturligvis tålmodighet. Vi fulgte og fullførte arbeidet etter Bjørgs skisser, og la også mye av vår egen kreativitet i arbeidet. Resultatet ble to messehagler og to stolaer, sier Vesla Rosfjord, og legger til at de brukte cirka ett år på å fullføre én messehagel. Så et vakkert håndarbeid tar tid og krever tålmodighet.

Annelise og Vesla arbeidet svært godt sammen og fortsatte samarbeidet i mange år: de laget flere messehagler og stolaer til forskjellige kirker, også bispestolaer til Tunsberg bispedømme.

Hender som ikke hviler

– For cirka 20 år siden avsluttet jeg arbeidet med messehagler. Jeg tjente heller ikke så mye penger på det jeg skapte. Siden da har jeg har kost meg videre med kreative arbeider, sier den sprudlende Vesla Rosfjord, som føler seg veldig privilegert.

Vesla, som har slik skaperglede, sitter ikke med hendene i fanget: Hun har vært med i Drammen og Omegn Husflidslag i mange år, og da husflidslaget fylte 100 år i 2002, var hun primus motor for lagets svært godt besøkte utstilling i Lychepaviljongen på Drammens Museum. Hun har brodert, vevd og sydd Telemarks beltestakker til sine sju jentebarnebarn, da de i tur og orden sto til konfirmasjon. Hun har også laget strikkemønster til strømpene til beltestakken, leggis, som mangler tå og hel. Hun og Annelise har laget prestestola og sydd messehagel til Oslo Domkirke, og selv har hun lagd stoltrekk både med broderi og av gyllenlær. I de siste årene har det også blitt brukskunst innen keramikk og porselen. Hun er med andre ord ikke redd for å prøve seg på nye områder, og har stor lyst til å fortsette med både kunsthåndverk, brukskunst og tekstilkunst i årene som kommer:

– Jeg ser lyst på framtida, og vil fortsette med kunsthåndverk av ymse slag. Blir inspirert av naturen, og yndlingsfargen min er vel hvit? Det kan du kanskje se på keramikken og porselenet jeg har laget. Og alle stearinlysene og lysekronene jeg har dyppet – lysekronene har jeg også designet. Beltene setter jeg gjerne opp hjemme i brikkevev. I tillegg er jeg ofte på husflidslagets vevstue på loftet til Børresen skole. Der er det veldig sosialt og trivelig, sier Vesla Rosfjord og fyller i mer kaffe. Selv er hun flink til å fylle på med skaperglede, selv om innsatsen aldri kan måles i tid og penger. Men det er kanskje heller ikke så viktig i det lange løp?

For det er ikke alle som kan dekke et bord med selvlagde produkter: duk, porselenstallerkener og -kopper, og sist, men ikke minst, tenne ei vakker lysekrone – tålmodig hånddyppet opp og ned i flytende stearin. Et arbeid som krever utallige timer, og som siden blir belønnet med lys som ikke drypper og rolige flammer, som brenner i mange timer til glede for alle rundt bordet. Det å lage noe som gleder, også andre, er ikke alle forunt. Vesla Rosfjord har klart det.

Håndarbeidene taler for seg